THE TRAVEL INSPECTOR

View Original

Gi meg en svenske til bordet

Hvordan klarte vi å ødelegge dette for oss selv?

Jeg trenger en svenske som kan servere gode opplevelser. Foto: Odd Roar Lange

See this content in the original post

(ODD ROAR LANGE): De var mange. De var ønsket. Men allikevel opplevde de at de ble omtalt med en nedlatende holdning og i negativt ladede ord og vendinger. Nå er de borte. Og jeg savner dem veldig.

Jeg snakker om de svenske medarbeiderne som gjorde serverings- og utelivsbransjen til et bedre sted å besøke.
Og med så mye annet: vi merker savnet aller sterkest når det er for sent.

Hvor ble de av, og hvorfor ble det slik?

Ingen skylde på

Vi kan ikke skylde på andre enn oss selv. Ti tross for at de var noe vi ikke hadde full kontroll over: pandemien som rammet Europa, inkludert Sverige og Norge, i februar/mars 2020, som startet det hele.
Mens Norge stengte ned valgte Sverige en annen strategi. Noe som gjorde det enkelt for alle med svensk pass å reise hjem. Der ventet familie, venner og arbeidsplasser.
De fleste tenkte nok at vi kom tilbake til «normalen» så snart pandemien var over.
Det er lett å forstå den tanken, selv om det var flere enn meg som advarte mot at den gamle normalen aldri kom tilbake etter pandemien.
Det har den aldri gjort. Det er som er den nye normalen. Og morgendagen bringer den neste normalen. Vi kommer aldri tilbake til 2019. Det skal vi være glade for, på så mange vis. Verden går fremover. Og vi går fremover sammen med den - enten vi vil eller ei. Og dessverre for oss: Vi må klare oss uten svenskene.

De kommer ikke tilbake

For tilbake til de utskjelte svenskene. De som visstnok «tok fra oss jobbene», var irriterende smørblide og snakket «svorsk».
Hvordan klarte vi å gjøre oss så lite attraktive av de ikke kom tilbake? La oss først erkjenne at det er ikke bare Norge som ikke har klart å hente utenlandsk arbeidskraft tilbake. Det gjelder hele Europa. For reiselivsnæringene, heriblant uteliv- og serveringsbransje har opplevd et stort tap av arbeidskraft. Fordi andre næringer oppleves som mer attraktive. Arbeidstiden er en av årsakene. Det er ikke mange som orker å jobbe alle kvelder og to av tre helger. Reiselivet omtaler seg selv som det vi skal leve av etter oljen. Det første de bør gjøre er å adoptere oljenæringens turnus er én av veiene å gå. Kanskje blir det lettere å rekruttere til kokkeutdanningen hvis man kan tilby 14 dager på – 14 dager av?

Ønsket om å gjøre en forskjell

Svenskene som jobbet i norsk serveringsbransje, særlig i Oslo, men også i deler av resten av Norge, hadde minst én ting til felles. De ønsket virkelig å jobbe i denne næringen, gjerne som servitører og bartendere. Og dersom man virkelig ønsker jobben, så er man mer glad i og glad jobben.
Derfor fikk vi flere hundre ansatte som virkelig gjorde en forskjell. Nå er de borte. Og de kommer neppe tilbake. Jeg savner dem sårt.
Ikke bare fordi de er svenske. Men de gjorde det hyggeligere å gå ut på byen.
Jeg gjør det fortsatt, men det er ikke så morsomt som før. Foreløpig bare dyrere. Innpakket i et lite taxi-helvete, med en uregulert bransje full av kjeltringer. Vi nordmenn kan virkelig selvskadingens kunst, samtidig som vil innbiller at vi er reiselivets forbilder.

Nå er jeg lei

Jeg er lei av dårlige ledere som har ansatt mutt medarbeidere som ser ut som om de har fått sparken fra Disneyland eller Liseberg.

Jeg er lei av svake ledere som ikke gidder eller forstår at de må lære opp de ansatte i vertskapsrollen. At de må stille høyere krav hver time hver dag, og som klarer å skille klinten fra hveten, kvitte seg med klinten og beholde hveten. (Du får google hvis du ikke forstår hva det betyr).
De får de medarbeiderne de fortjener. Og det går ut over oss som er kunder og gjester. Som til sjuende og sist betaler lønna og husleien deres.

Hvem orker egentlig å jobbe for en middelmådig lønn, på et middelmådig sted med en middelmådig leder?

Jo, det er middelmådige ansatte. De som ser at bord 24 bør ryddes fordi det står gjester i døra som speider etter et ledig bord. Men de gidder ikke, fordi de vil bak bardisken for å sjekke insta-kontoen sin.
De middelmådige som kommer 10 minutter for sent på jobb, men aldri forlater den senere enn 10 sekunder etter at dagen er slutt. De som ikke gidder å bidra til mindre svinn, mersalg og mer service.

Er det bare jeg som savner svenske servitører? Foto: Odd Roar Lange

Det starter alltid på toppen

Det er et økende problem for norsk reiseliv at de aller fleste ledere og mellomledere betrakter seg selv som langt over middels kvalifisert og kompetent til jobben. Problemet er at de fleste ikke er dét.
Ledernes selvbilde harmonerer ikke med kundenes opplevelse.
Et stort antall spisesteder har åpenbart en hemmelig konkurranse i å få gjestene til å ikke trives. De krever gjerne tips før jeg har fått smake på det de serverer. De har ubetjent garderobe (har du prøvd å henge seks tjukke dunjakker på stolene rundt et seksmannsbord?), de har akkurat høy nok musikk på anlegget til at jeg ikke hører hva medgjestene mine. Det er ikke bare mitt problem. For servitøren klarer ikke å høre bestillingen. Enda mindre å kunne gi oss gode råd til gode valg. Det verste er volumet, det nest verste er at de ar overlatt til Spotify å velge musikken, uten kunnskap om kveldens gjester og stedets meny.  

 Menneskene som er unntaket

Jeg kjenner selvsagt mange unntak. Og det er de som gjør at jeg fortsatt bruker en uanstendig del av lønna mi til reiser og opplevelser i Norge. De stedene som omfavner deg når du kommer inn i lokalet, enten man er stamgjest, har vært der et par ganger før eller er debutant. Det er ikke veggene, gulvet eller taket som gir meg følelsen. Det er menneskene. De gode og blide ansatte som skaper gode og blide gjester. Det er disse stedene jeg besøker igjen og igjen.

Kidnapp en svenske

Det er så jeg nesten får lyst til å dra til Sverige med en tom buss og fylle den med kidnappede flinke og serviceinnstilte svensker. På turen hjem til Norge skal jeg gripe bussens mikrofon og gråte, trygle og be.

«Vær så snill. Kom tilbake til Norge og redd norske restauranter, kroer, puber, kafeer, barer og gjerne butikker også. Jobb hvor dere vil i Norge. Bare gjør det dere er aller best på: å yte den gode servicen som gir oss følelsen av å være en ønsket og velkommen gjest. Men skynd dere. Redd oss før det er for sent.»    

See this content in the original post

Om The Travel Inspector:

Thetravelinspector.no har ingen betalte artikler eller lenker. Opplever du uønskede eller falske annonser på thetravelinspector.no? Send meg gjerne en beskjed og legg ved lenken til annonsen, slik at den kan fjernes fra nettsiden.

Om Odd Roar Lange:

Odd Roar Lange er norsk reiselivsekspert og kjent som The Travel Inspector og en av Norges mest erfarne reiselivsjournalister.
Odd Roar Lange er også fast bidragsyter med reisereportasjer, kommentarer og reisetips i Dagbladet og på forbrukersiden DinSide som er en del av Dagbladet og Aller Media.
Du kan følge reisene på instagram her.
Har du en kommentar eller et tips, så kan du sende det her.