Vil du ha luksushotell -  eller gode historier?

Vil du ha luksushotell - eller gode historier?

960x.jpg

Er det reisemagasinene, reisejournalistene eller leserne som ikke forstår?

Reisejournalistikk - hva det egentlig? Foto: Odd Roar Lange

Mediene vil heller ha luksushoteller og shopping enn kultur og historie, forteller reiselivsreporter  Elizabeth S. Lingjærde i innlegget Misforstått reisejournalistikk  på nettstedet journalisten.no

Bildet er, etter min mening, mye mer nyansert enn det. Enten har Lingjærde valgt feil mottagere for sine reportasjer, eller valgt feil land å skrive om, og/eller feil måte å gjøre leserne kjent med sin stemme på.

For det er summen av disse som avgjør hva du kan fortelle og hvor du kan fortelle det.

Mulighetenes marked

Og mens markedet for noen år siden besto av noen få mottakere er det større enn noen gang. Mulighetene til å leve av å være reiselivsjournalist har neppe vært bedre. For dem som tør å utvikle seg selv og journalistikken.

For min erfaring er at jeg slett ikke trenger å skrive om luksushotell og shopping. Snarere tvert i mot. De få gangene jeg faller for fristelsen for å gjøre det så får jeg kritikk fra både de som kjøper stoffet og de som vi lese det.

Reisejournalister løper i flokk, de er blitt jålete og tror de må skrive om ting som er langt unna. Så feil går det an å ta.

Smørbrødlista

Turgåeren i Romsdal som deler sine beste tips, hobbyfiskeren i Svolvær som forteller om hald (fiskelykke) og me (fiskesteder), kokken som deler sin oppskrift, syklisten på Jæren som blir med deg på Nordsjøvegen og viser sine favorittsteder, dikteren på Røros som viser deg hvor hun henter sin inspirasjon. Jeg snakker om et skattkammer.

Eller dra til Danmark og besøke de minste kroene på Jylland, de små mikrobryggeriene på Fyn, sildefiskerne på Christiansö, retrocafeen på Nørrebro i København.

Eller på hundespannkjøring i Nord-Sverige, nordlysjakt i Abisko, stisykling i Åre.

Jeg kan trøtte forsamlingen med en liste så lang. Og min er faring er at det er dette leserne vil ha fra oss som reiser. Det andre finner de på google.

Klart jeg mener at vi også skal reise utenfor Norden - og fortelle om hva du kan se og oppleve. Min erfaring at det fint går an. Og at gode reportasjer fortsatt settes pris på - både av redaksjonenen og leserne.

Norge

Velger du å skrive mest om Norge så kan du i alle fall - først som sist - glemme luksushotell og shopping. Leserne vil ha historie, menneskene, maten, eventyrene, action og opplevelser. Langt mer enn det de finner på visitxxxx.com og i brosjyremateriell.

Det er ikke bare reisejournalister som leser reisebøker og historiebøker. Tvert om. Min erfaring om mine lesermøter gir meg et klart inntrykk om at mange i Norge reiser og leser mye. Og de vil gjerne fortelle sine opplevelser.

Høyt og lavt

Jeg besøker også turistmålene utenfor høysesongene. For å se hvordan det er der når turistene ikke er der. Og jeg er der i selve høysesongen. Og jeg skriver om begge deler. Det er ikke snakk om enten-eller.

Jeg mener selvsagt ikke at Lingjærde er helt på jordet i sitt innlegg. Jeg kan nikke samtykkende til enkelte ting. Men ikke alt.

I alle fall ikke at man trenger ende opp med "inntekter som nå ligger på Sudannivå" (hva nå det nivået måtte være…)

Det handler om å tenke flere tanker samtidig.

Y24A7708

Hvem vil vi være?

Jeg kjenner sportsjournalister som helst vil skrive de geniale bakomhistoriene

Politiske journalister som er bedøvet av rusen over å skrive sine meninger

Nyhetsjournalister som ikke vil skrive om trafikkulykker, men bare de store tingene rundt oss.

Det er sikkert reisejournalister som drømmer om å skrive som Hemingway. Dem om dét. Med mindre man har arvet er formue - eller er særdeles flink å skrive - så kan det bli tøffe dager.

De smarte velger litt av alt.

Sykkeltur og sommerferie på Bornholm. Foto: Odd Roar Lange

Norge venter

Og velger du - som jeg - skrive mer om Norge enn om utlandet - så vil du oppdage at det er stor begeistring både hos stoffkjøpere og lesere når du kommer med ting som ikke handler om shopping og luksus, all inclusive og charter.

PS: Det er ingen grunn til å takke ja til de pressereisene som Lingjærde beskriver slik: En pressereise består som regel av å måtte stå opp kl 03:00 for å rekke flyet med den billigste billetten som det statlige turistkontoret kan forsvare i sine budsjetter. Vi bruker opptil ni timer på å nå for eksempel Paris, som for vanlige betalende tar 2,5 timer med direktefly. Programmet starter umiddelbart, med opptil ti fagpersoner i løpet av fire dager, som holder rene forelesninger i fransk kultur, historie, gastronomi, biologisk mangfold, politikk med mer. Vi er på kurs i viderekommende reising og må kunne svare og spørre for oss i all denne kunnskapsflyten.  Vi dras ut og inn av restauranter og kroer, der vi skal kunne skille nordlige og sørlige terroirviner, for deretter å skille gallo-romansk innflytelse fra ottomansk på neste post i en basilika vegg i vegg med tre århundrers stilarter.

Erfarne og dyktige journalister styrer unna. De leser programmet nøye, stryker det som ikke passer, og velger andre reisemåter der det er best. Still krav - og de etterkommes nesten alltid.

Det er ikke slik at jeg er uenig i hele innlegget til Elizabeth Lingjærde. Men som du ser: en god del av det. Hva vil du ha, forresten?

 

 

Jenter som reiser en reise de aldri glemmer

Jenter som reiser en reise de aldri glemmer

Ekstrautstyret som redder hotelloppholdet

Ekstrautstyret som redder hotelloppholdet