«Reisebyråenes småbyer er i virkeligheten turistfeller»

Arguineguín er som om Halden ble flyttet til Syden. De fleste ser ut som de spiller i et danseband.

Sanna Sarromaa har vært på Gran Canaria. Det ble det en god kronikk ut av.       Foto: Privat

Sanna Sarromaa er fra Finland, har bodd en årrekke i Lillehammer og har sett med skrått blikk på nordmenn på Gran Canaria. Lørdag skriver hun sin kronikk i VG

Thetravelinspector.no har fått hennes tillatelse til gjengivelsen. Der også reisebyråene får et skikkelig spark på leggen.

Sanna skriver:

- Reisebyråenes pittoreske småbyer med lokalt liv er i virkeligheten turistfeller der livet føres på norsk. Velkommen til Gran Canaria!

Gran Canaria er nordmennenes break-even-punkt – nærmest og billigst reisemål for sikker sol. Derfor lander folk på Gran Canaria når det er for mørkt eller for kaldt i Norge. Gran Canaria, eller som kjært barn: Granka, er tilgjengelig for folk flest og det er nettopp folk flest som setter sitt preg på øya.

350 000 nordmenn drar hvert år til Gran Canaria på grunn av den kortest mulige flyturen til så å si sikker varme om vinteren. Det var også derfor jeg kom. Da termometeret viste horrible –20 C andre uke på rad, ble en tur til sola ikke bare en fristende tanke, men en ren nødvendighet. 

Man drar ikke til Granka for kulturens skyld. Kulturen er jo omtrent det man finner på en norsk dansebandfestival.

Den norske charterhistorien

De første norske charterturistene landet i Las Palmas i 1964, fem år etter at chartertrafikken startet til Mallorca. Da var en reise til Gran Canaria langt ifra tilgjengelig for alle. En sydenreise kostet omtrent en gjennomsnittlig månedslønn. Det var naturligvis noe hvermannsen ikke kunne unne seg.

Det var først på 70-tallet, og ikke minst på 80-tallet, da sydentrafikken skjøt i været. Nye reisemål, lave priser og lengre ferie sendte nordmenn ut av landet som aldri før. Gjennom årene har Gran Canaria bestått som et av nordmennenes yndlingssteder med hele 530 000 norske besøkende i rekordåret 2013. 

Nordmenn er den tredje største folkegruppen som reiser til Granka, etter tyskere og briter.

Bourdieusk perspektiv

Jeg har vært på Gran Canaria og forteller om det i VG i dag - i et bourdieusk perspektiv: "Ved å harselere over og ta avstand fra øldrikkende og røykende nordmenn med godt synlige rumpesprekker, understreker jeg min egen kulturelle og sosiale posisjon som jeg anser som høyere enn deres. Middelklassen reiser også på charter, men må tilintetgjøre det eller ironisere over det. «Jeg skal til selveste Playa del Inglés» eller «Det er bare charter», sier vi til kollegaene og snakker ned vår egen tur. Ekte glede over en tur til Gran Canaria må dempes for at vi for all del ikke skal framstå som harry selv." Jeg hadde for øvrig en helsikes bra tur, skriver Sanna på sin Facebookvegg.

Rasende granka-fans

Jeg tror noen kommer til å forstå skråblikket og at det er litt er en god posjon alvor og en fin dose humor. Men i følge kommentarfeltet går granka-turistene rett i fella. De skjeller ut Sanna etter noter.

Vinterlig sommertur for Sanna Sarromaa.                                  Foto: Odd Roar Lange

I kronikken skriver hun videre:

«Til tross for at feriegjestene strømmer på har Arguineguín beholdt mye av sin lokale sjarm og sitt kanariske hverdagsliv.»  (sitat fra charterselskapene)

Det jeg møter er ikke mye sjarmerende og ganske langt ifra kanarisk hverdagsliv. Arguineguín ser slitt ut, har ingen arkitektur, ingen gamleby og ingen gågate. Stranda er som hvilken som helst annen strand på et ikke nevneverdig sted. Byen ser ut som et høl.

Verdens vakreste folk?

Den norske skolen ligger her, samt den norske sjømannskirken. Klokka har så vidt passert elleve og de norske charterturistene har inntatt stamstedene sine – de norske barene og restaurantene med billige halvlitere og ertestuing. Griserøde nordmenn drikker og røyker og totalinntrykket er ikke akkurat «et paradis ved hav». 

Arguineguín er som om Halden ble flyttet til Syden. De fleste ser ut som de spiller i et danseband. Jeg kan ikke la være å tenke at det er de samme nordmennene som kritiserer innvandrere for ikke å kunne norsk som gjør bestillingen sin her på norsk. «Billig, billig, ekstrabillig», roper en selger.

Jeg innser i Arguineguín at jeg har levd i en estetisk boble. Jeg har bodd mesteparten av mitt norske liv på besteborgerlige Lillehammer. Der er mennesker pene og velstelte – og edru klokka 11. Kultursjokket slår inn på Gran Canaria. 

Jeg pleide å kalle nordmennene for verdens vakreste folkeslag. Jeg tar det tilbake i Arguineguín. Nordmennene har åpenbart noen estetiske utfordringer, de også, skriver Sanna Sarromaa.
 

Les hele kronikken i VG her.

 

Få med deg denne også: