Reiselivet trenger ikke flere gode planer

Naturen bryr seg uansett ikke om dem

Naturen tar tilbake. Alle foto: Odd Roar Lange

ODD ROAR LANGE: I 2008 skrev jeg for første gang om reiseliv og økt fokus på bærekraft. Planene var klare og tydelige, og positive. Nå skulle det virkelig bli endring i norsk reiseliv.
Siden har jeg skrevet om norsk reiseliv og økt fokus på et bærekraftig reiseliv mange ganger. Flere ganger i året, for å være litt mer presis. Det har handlet om gode planer, penger som bevilges, og konferanser som er stappfulle av gode intensjoner.
Jeg skriver om det fortsatt. Og artiklene ser til forveksling like ut som den fra 2008.

Hva skjer´a?

Reportasjer om prosjekt som er satt ut i livet og som virkelig monner fordi utslippsreduksjonen ikke spises opp av aktivitetsøkning, de er det dessverre langt mellom.
Og - det ser ikke ut til å være noen i sikte heller. Men nå brenner det på do.
Innovasjon Norges forsommerlanserte en strategi for norsk reiseliv frem til 2030 som er klar og bærekraft-tydelig:
Norsk reiseliv skal bidra til at Norge blir et lavutslippssamfunn gjennom å redusere klimautslippene i det stedlige reiselivet med 50 prosent innen 2030.
Norsk reiseliv skal ha størst mulig andel gjester med høy verdiskapingseffekt og lavt klimaavtrykk (noe som blant annet en betyr kraftig reduksjon av antall cruisepassasjerer og gjester fra USA og Asia).
CO2-avtrykket fra de besøkendes transport til/fra/i Norge skal reduseres med ti prosent årlig, med 2019 som utgangspunkt.
Noe som lett kommer til å bli innfridd i 2021, da utenlandstrafikken er så godt som fraværende.
I tillegg skal Norge være intet mindre enn «en pådriver for at klimautslippene i hele transportsektoren går ned».

Vi trenger ikke flere planer

Hvor mange lokale klimaplaner som er produsert siden 2008 aner jeg ikke. Men jeg vet at de er mange. For jeg har selv vært til stede når en del av dem er blitt presentert.
Planer som er offensive og som snakker om betydelige reduksjoner i klimagassutslipp og redusert forbruk og forurensing. Jo lengre horisont, jo mer ambisiøse er de.
Felles for dem er at de ikke inneholder noen klar og tydelig plan for når målingen skal starte og hvordan det skal gjøres. Og heller ikke noe om hva som er konsekvensen dersom målet ikke nås.
Min erfaring etter 35 år med reiselivsjournalistikk er at planer som ikke blir målt, de blir heller ikke gjennomført.

Hva er problemet?

Det er fint at det finnes gode tanker om å innfri Parisavtalen. Reiselivsveien mot 2030 er brolagt med gode intensjoner Og det er bra at engangsplast fjernes fra hotellbaderommet og baren. Men det er ikke en gang et musepiss i havet når det kommer til mulighetene til å nå de ambisiøse planene.

Naturen stiller seg knekkende likegyldig til alle bærekraft- og klimaplaner som lanseres, dersom de ikke oppfylles i virkeligheten - og i sin helhet. Nå!
I følge booking.com sin sustainable travel report for 2021 så mener 83 prosent av de reisende at bærekraft er viktig for valg av reisemål, og 61 prosent av reisende oppgir at pandemien har gjort at ønsker å reise mer bærekraftig i fremtiden.
Å levere et bærekraftig reiselivsprodukt anses ikke som radikalt og nyskapende. Å ta vare på kloden, både på kort og lang sikt, ses på som en konservativ og samtidig fremoverlent verdi.
Det å velge bærekraftige reisemål og å leve opp til grønne verdier blir mer og mer utbredt også av dem som tradisjonelt stemmer på annet enn de «grønne partier». Det er det nye smarte. Derfor kan ikke reiselivet lenger skyve problemet foran seg, og komme seg unna med museskritt mot 2030.
Og morgendagens reisejournalister kommer ikke på besøk for å lete ikke etter skjulte perler, men etter skjulte svin på skogen.
Hvem ønsker en slik avsløring i egen hage?

Hva venter de på?

Det er ikke uforståelig at det er en krevende beslutning å gjøre alvor av festtaler som sier at vi skal ha færre men bedre betalende gjester neste år.
Men når gjestene melder tilbake at det er irriterende og skuffende at reisemålet ikke lar dem bidra til til en mer bærekraftig fremtid. Da er det ikke lenger noe valg. De neste ukene og månedene må brukes klokt for å sette allerede planlagte ideer ut i livet fra 1. januar 2022.
Og da kan det ikke være slik at enkelte destinasjoner sitter som en øde bærekraft-øy, mens de andre destinasjonene durer frem som om ingenting har skjedd.
Derfor må reiselivsledere ned fra hesten og ta tak i det som norsk reiseliv ikke akkurat er verdenskjent for: å sørge for samarbeid på tvers av kommuner, destinasjonsselskap og landsdeler.
Skal den nasjonale strategien, som alle applauderte i mai, blir noe mer enn et skrivebordsdokument så må jobben med reduserte utslipp starte allerede mandag f.k.
Fire måneder er allerede gått etter at dokumentet ble presentert. Men blir det noe mer enn prat og fine ord?
Klokkene tikker, og det er ikke tid til å lage enda flere planer.
Nå må jobben handle om å vise den enkelte reiselivsaktør hvordan de med små og store konkrete grep kan bidra til det store løftet fra 2022.
Det er enklere enn mange tror, og det er bedre og mer effektivt å bruke gulrot fremfor pisk, selv om noen påbud og forbud er uungåelig.
Nå trenger vi reiselivsledere som kan være selve farten bak husken.
De andre må byttes ut.