Mens eksos-røyken legger seg, flykter turistene

Mens eksos-røyken legger seg, flykter turistene

... og nå får mediene skylden. Men hvor lurt er dét?

300 000 turister kommer cruisevegen til den lille bygda Geiranger. Mange av de andre har fått mer enn nok. Og det finnes ikke flere års handlingsrom til å komme med en plan-B. 
Foto: Odd Roar Lange

(ODD ROAR LANGE): «Her sel dei suvenirar til turistar for meir enn 50 millionar i året», skriver Bergens Tidende i reportasje om turistbygda Flåm (krever innlogging)
«Endelig en positiv reiselivsartikkel !» skriver landsdelsselskapets administrerende direktør i en kommentar på Facebook - og avslører at han enten ikke leser landets riks- og regionalaviser, som bugner over av positivt vinklede reisereportasjer. Eller så er det dårlig ironi, som er vanskelig å forstå. Eller så later han som om medier generelt og BT spesielt bare er ute etter negativ omtale av norsk reiseliv, og at denne reportasjen er unntaket.  Et populistisk grep som blir mer og mer vanlig i retorikken. Men det er ikke sann av den grunn.
Med mindre de har helt eksepsjonelt store kontor så kan norske reiselivsledere tapetsere kontorene sine med rosende omtaler av reiselivsopplevelser og reiseliv i Norge. Det kommer nye hver dag, hver uke, hver måned. Fra inn og utland. Men den tiden er snart forbi.

Nye tider 

Reiselivskritikk har langt på veg vært fraværende i norske medier de senere tiårene.
Men det er nye tider i vente. Reiselivsbransjen har aldri brukt flere ressurser på å få turister til Norge, og for å få nordmenn til å reise i eget land. Og dette fører til nye og uforutsette problemer. Det er medienes samfunnsansvar å ha fokus på dette.
Dersom det er et problem med kritisk reiselivsjournalistikk i Norge, så er problemet at det er for lite av det.
Årsakene kan være mange.
Har du skrevet kritiske artikler så blir du raskt stemplet som negativ. For mange journalister, særlig i lokal og regionsmedier har dette vært litt for ubehagelig, og de har heller valgt minste motstands vei. I stadig travlere dager er det vært lett å skylde på manglende ressurser til å jobbe frem kritiske reportasjer. Fordi dette er kostbart, både i tid og penger. Derfor har «reiselivsmenigheten» slupet billig unna. Nå opplever de at fredningstiden er over. Det skal både bransjen og resten av Norge være glade for.

- Dersom man ikke har en god mediehåndteringsplan klar til sommeren 2019 så kan det bli mang en turistsjef som får ødelagt ferien sin.                           

 Den viktigste jobben

Kritikken mot reiselivet i Norge kommer til å øke i tiden som kommer. Dersom sentrale reiselivsaktører har tenkt til å bruke tid og krefter på å kritisere mediene for dette dette så glemmer de det viktigste oppdraget de har: Å forvalte den norske naturen, norsk kultur og norske ressurser på en bærekraftig måte. På kort sikt kan det synes smart, fordi styret gjerne mener at svarte tall på bunnlinja er viktigere enn røde tall i det bærekraftige regnskapet. Men på lang sikt er det katastrofalt.

Rekk opp hånda, de som tror at dette er et bilde av bærekraftig turisme. 
Foto: Odd Roar Lange

Jeg sier ikke at all kritisk journalistikk er god journalistikk. Tvert i mot. Derfor skal journalister naturligvis også tåle kritikk. 
Men den gode kritiske journalistikken er, selv når den svir når det rammer en selv, noe av det viktigste for å skape en bedre reiselivsfremtid for Norge. Skyttergraver fungerer dårlig. Bare prøv, så skal du se.
Hadde det ikke blitt fokusert på naturslitasje og sprengte redningsbudsjett ville nasjonale turiststier bare vært en fjern drøm. Regjeringens handlingsplan for friluftsliv hadde heller ikke sett dagens lys.
 Hadde det ikke vært for fokuset på cruise-forurensingen så hadde de store cruiserederiene kunne fortsette å ture frem som de gjør. Overgangen til mer miljøvennlig drift skjer ikke av velvilje, men fordi de blir presset til det. Av mediene og av opplyste kunder. Opplysningene kommer ikke fra rederiet selv.

«Det er uten tvil cruiseskipene om skaper den mest synlige og merkbare luftforurensingen i Geiranger, og når noen av de «verste» skipene ligger inne får vi mange klager på dette. Det var spesielt en dag for en ukes tid siden at røyken lå så ekstremt tykk at vi hadde gjester som reiste fra campingen. Det var ikke dette de var kommet for å oppleve.»
— Campingplass-seier i Geiranger

Den tyngste og mest krevende delen av kritisk norsk reiselivsdebatt skjer om sommeren. Når «folk flest» - heriblant reiselivsledere - har ferie. Det handler om overturisme, om forurensing i stor og liten skala, om verdiskaping kontra slitasje og om turist mot fastboende.
Om jeg skal komme med en spådom - eller advarsel -  så kommer dette kommer til å øke i de neste fem årene. Og det kommer til å øke voldsomt.
Noe som igjen betyr at de sosiale mediene som reiselivet tidligere har hyllet for spredning av fine ord og bilder også kommer til å bli reiselivets verste fiende.

Uværet er på vei

Fjord-Norge-regionen (de fire vestlandsfylkene) som lenge har omtalt seg som reiselivets indrefilet er i ferd med å havne i skikkelig trøbbel. Fordi de mange lederne enten ikke er gode nok til å manøvrere i den stormen som er i ferd med å bygge seg opp, eller fordi de har for dårlige rådgivere. Gjerne en kombinasjon av disse.
- Ledere som finner, dyrker og lytter til gode rådgivere vil ha mindre risiko for å falle som fluer, sier Ole Christian Apeland i denne artikkelen i Dn.no 

Fluer og ledere har samme problem. De faller fordi de er for dårlige til å se farer som kommer fra siden.
— Ole Christian Apeland, administrerende direktør i kommunikasjonsbyrået Apeland

Vestlandet og fjordene fikk merke forsmaken da overturisme og redningsoperasjonene tok overhånd på Trolltunga. Nå er det mørke skyer i horisonten som truer for verdensarvbygda Geiranger.
Enkelte reiselivsaktører i bygda med bare 230 innbyggere tør ikke stå åpent frem med kritikk mot busser, biler og cruiseskip på grunn av frykt for å bli frosset ut. Det har de rett og slett ikke råd til.

Den blå himmelen er på vei til å bli dekket av skyer. Foto: Odd Roar Lange

Nå kommer den internasjonale kritikken

Men det betyr ikke at det stilner i redaksjonene av den grunn. Tvert i mot. Det er ting som dette som får dem til å løfte flere steiner. Og til å finne ting som har vært skjult, bevisst eller ubevisst. Denne sommeren er jeg blitt kontaktet av både National Geographic, Conde Nast Traveller og The Guardian som planlegger reiser til Norge for å studere problemene på nært hold. Det kan med andre ord gå fra glossy omtaler av ren natur i Norge til en annen omtale. Med rene ord for pengene vil de denne gangen fortelle om forurensing og misfornøyde turister - og fastboende. 
Da handler det ikke lenger om et leserinnlegg i BT eller en sommervikars reportasje fra en forsøplet tursti, som kanskje er lett å avfeie...
Dersom de tror det fungerer med avledningsmanøvre som: «det er god plass andre steder i landet» eller «det er ikke dårlig luft her i januar»  kommer de til å få mang en søvnløs natt fremover.
 Jeg håper Reiselivs-Norge har en god plan for hvordan de skal håndtere dette, for ellers kan det bli veldig stygt.
Så langt ser det ut som om planene ikke er satt ut i livet, Man halser etter så godt man kan. Men makter ikke å komme i forkant av debatten eller problemene. 

Hvem er egentlig fienden?

Sentrale aktører i reiselivet ønsker å velge mediene som fiende i denne kampen. Da kan jeg fortelle dem at de garantert kommer til å tape. For fienden, i den grad man kan bruke et slikt uttrykk, kommer blant annet sjøvegen, i flytende all-inclusive-resorter som velter seg i det norske matfatet som en sulten og ustyrlig gris. Og når grisen er ferdig vil vertskapet måtte ta oppryddingen mens grisen er borte. Noen kommer også med fly, buss eller bil. Det er reiselivets mangehodede troll. Greie å ha med å gjøre når de kommer en og en. Ustyrlig, når flokken blir stor nok.
Er de dem som ødelegger, bruker opp, forurenser, ikke betaler hele regninga, forstyrrer og forulemper som er fienden? Eller er det dem som omtaler problemene?

Debatten blir polarisert

Når det er cruisenæringen selv som må ta til orde for å betale for landstrømanlegg er det i seg selv ganske underlig. Burde ikke de blitt presentert for slike krav for lenge siden?
Og er landstrøm løsningen, eller må vi finne bedre alternativer? Mens debatten går blir den stadig mer polarisert. Med alt fra tendensiøse artikler på den ene siden til gode og reflekterte analyser på den andre. Vanligvis for eller imot. Sjelden både-og. Jeg har skrevet ca 120 reportasjer om cruise. Snaut 110 med hyllest og positivt fortegn. Ca 10 med kritisk tilnærming. Jeg blir beskyldt for å være negativ til cruisenæringen. 

Mens vi venter på den store smellen

Reiselivet har mange strategier for de kommende årene. En av de aller viktigste er å lage en god strategi for hvordan de skal håndtere aktører som ødelegger norsk natur, norsk kultur og som hindrer bærekraftig utvikling. Og hvordan de skal håndtere medier som vil fortelle om dette. For om du synes det har vært ille til nå, så kommer du til å bli svett i panna og under armene av det som venter rundt svingen.
Og denne strategien må være klar i løpet av vinteren. For neste sommer kommer det til å smelle. Handlingsplaner for cruisetrafikken gjelder ikke før om flere år. God håndtering av buss, bil og turister virker mins like langt unna. Da er det for sent.  
La meg avslutningsvis minne om Apelands ord: Lederne faller som fluer fordi de er for dårlige til å se til siden.

Så lett blir du kvitt vepsen i sommer

Så lett blir du kvitt vepsen i sommer

Stor reiseundersøkelse: Slik reiser nordmenn i år

Stor reiseundersøkelse: Slik reiser nordmenn i år