Kanefart i gamle Molde

Og folket i byen hørte den mektige bjelleklang

Bernhard Helseth, her i Moldemarka i 1951. Foto: HALVOR GJENSTAD/ROMSDALSMUSEETS ARKIV

«Bernhard Helseth, født 4. august 1896, var en av Moldes kjente personligheter. Rørleggeren, fjellklatreren, brannmannen og skribenten ønsket å utgi boka «Mitt barndoms Molde». Bernhard Helseth var ugift og hadde ingen barn. Han døde 25. juli 1989 og er gravlagt på Øvre kirkegard i Molde. 
Boka er aldri utgitt, men notatene er samlet og her er hans beskrivelse av kanefart i Molde i gamle dager.»

Kanefarten

Omkring februar holdes den tradisjonelle årlige kanefarten. Hvor det deltok opptil 70 hester. Med spiss-sleder og breisleder. Samtlige sleder som kunne samles, fra fra Gjendem i vest til Hjelset i øst, deltok.
Fra flaggtogplassen ved Reknes sanatorium stilte man opp imlovlig orden. Alle med de fineste hesteseler. Og når Ulrich Møller roper ut med bass-stemme: «Vi starter», satte slederekken med fullt av folk, i sake trav innover gjennom byen, etter Storgaten.
Og folket i byen hørte den mektige bjelleklang. Og forstod at det var den vanlige, årlige kanefarten. De stilte seg øyeblikkelig opp langs gaten som ivrig beundrende tilskuer.

Den sterke dombjelle klang nærmere.Og snart kunne man oppdag det første kjøretøy. Og i sammenhengende rekke med syngende bjeller og ringlende seletøy ble de oppmøtte hilset. Alle klokkene og bjellene skapte en forunderlig eventyrstemning over hele opptoget. Med hest etter hest i passende avstand til hverandre farer de innover. I stormende jubel. I stormende jubel. For selv de ranke hestene forstod at det var fest og glede, og de knekket og og bifalt gledesropene.

Fannestranden

Noe av det skjønneste vi her her i landet, og er meget vakker selv i vinterkledning. Opplyst av en stor fullmåne. Dette pyntet på kanefarten og skapte en festlig julestemning. Mens den lange slederekken reiste innover. Og da man kom frem til Opdahls gård på Elvsaas stod Opdahl, verten på hovedtrappen og mottok de kommende kanefartsgjester.
De store stuene var i anledningen festlig opplyst. Og pyntet med flagg og grønt til den festlige storkveld. Og når alle hadde kommet inn ba verten dem til bords. Til et knakende godt hovedfestmåltid.

Her gikk det livlig for seg med taler og hurrarop. Som ble tatt i mot med stormende jubel av deltagerne.
Og til slutt takket en taler for maten.
Like etterpå ble alle kuster invitert til festbordet, og forsynt med samme oppdekning. Og en av kanefartsdeltagerne holdt en morsom og oppmuntrende tale for de dyktige og hestevante kusker.

Toddykalaset

Deretter begynte toddykalaset. Med fortellinger av skrøner og fortellinger. Og latteren stod høyt i taket. Derpå sang man kjente melodier og frydet seg i samstemning. Så spilte musikken opp. Og man tok seg en svingom. Par etter par gikk dansen herlig til langt på natt.

Den gamle kanefartstradisjonen er gammel i Norden. Og her sies det at det var helt fra 1700-tallet en tysker ved navn Kars som eide hele Elvsaas gård som startet med å holde hus for kanefarten i Molde og omegn. Kars var tillike utlært astronom.
Vi husker fra diktet «Traverbanen» av Welhaven i leseboken, om kanefarten på Krøderen. Om helten Kåre fra Næs i det store julegildet som Harald på Berg avholdt.
Det største inntrykket fra kanefarten fikk man dog på Fannestranden. Da hestene langet ut. Og det gikk med kraftige bjelleklang innover i susende fart i mot byen. Både mann og kvinne satt godt kledd i sleden. Og kanefartskvelden, med all sin prakt i det lange opptog, gledet oss tilskuere. Og ha oss alle et godt minne for hele livet.
Når vi kaster et blikk og tenker på de skjønne barndomsminner i det gamle Molde, så vi nå kaller stedet. Vi var som i en og samme familie, og intet het høy eller lav. Våre fedre fikk samlet hele byen og omegn, offervillige som de var. All slags moro, enten det var sommer eller vinter, alltid unner velsignelses gode rammer. Og frembrakte stor glede hos oss alle.
Derfor vil vil alle gi dem vår beste takk for alt de ga oss. Den som har forstand forstår: At den vi har å takke aller mest er Den Allmektige Gud.»

«Jeg er barnebarn av en av Bernhards Helseths nevøer, Erling Lange (1914-1988), og reddet ved en tilfeldighet alle notater og bilder samlet av Bernhard Helseth gjennom Helseths 93-årige liv.»
(Forsidebildet er illustrasjonsbilde og har ingen direkte tilknytning til Bernhards fortelling om kanefart i Molde)