Reiseministeren har mistet garderoben

Reiselivs-Norge trenger ikke flere snorklippere og festtalere

Hvor går veien til norsk reiseliv fremover? Og hvem skal lede den? Foto: Odd Roar Lange

Hvor går veien til norsk reiseliv fremover? Og hvem skal lede den? Foto: Odd Roar Lange

(ODD ROAR LANGE): I fotballspillet snakkes det ofte om at «treneren har mistet garderoben». Det hjelper ikke at man vinner en kamp i ny og ne, dersom man har mistet garderoben. Da er slaget tapt - for lederen. Beskrivelsen «treneren har mistet» garderoben blir ofte brukt av mediene, men avkreftes som regel av hovedpersonen selv.
Selv om alle skjønner at hovedpersonen har mistet oversikten.
Da er det egentlig fritt frem for hvem som helst å ta regien, undergrave arbeidet med felles vedtatte målsettinger og å skape subkulturer som kan ha gode intensjoner, men som ødelegger lagspillet.
Det er begynnelsen på slutten. Det er på tide å gi seg og gi reiselivet en ny sjef som har tilliten som er sårt savnet.

De viktige oppgavene

Som svært interessert i både reiseliv og i fotball er det lett å se klare paralleller akkurat nå. Mellom ministeren og fotballtrenere.
Selv om vi konstitusjonelt  (og dessverre) ikke har noen formell reiselivsminister i Norge ennå så er det Næringsministeren og dennes departement som innehar de fleste og viktigste av disse oppgavene.

Dessverre, fordi det virker som om Torbjørn Røe Isaksen ikke synes å ha verken interesse eller kompetanse til å utføre jobben slik det forventes.
Og det fører til at den fotballinteresserte ministeren har mistet reiselivsgarderoben.
-Han har ikke tillit i hele den organisasjonen han har bedt om å løse reiselivsoppdraget, Innovasjon Norge Reiseliv, sier sentralt plasserte medarbeidere. Det samme gjelder i arbeidsgiverorganisasjonene. Og på toppen av den hele: Han har heller ikke den tillit han trenger i landsdelene, de som er tettest på reiselivsproduktene.
Det finnes en fellesnevner når man mister garderoben: dårlige resultater.

Y24A7193.jpeg

Å bære staur

Nå skal det sies at å lede norsk reiseliv i dag er sannsynligvis like vrient som å bære staur. Det spriker i alle retninger. Det burde ikke være slik, og det kan i alle fall ikke fortsette å være slik. Reiselivet må få noen som kan samle troppene og forene de viktigste oppgavene.
Jeg var i desember invitert til Næringsministeren til det som var omtalt som et kaffemøte på hans kontor i Kongens gate 8 Oslo. For å diskutere reiseliv. Jeg har i ettertid omtalt møte som det minst matnyttige reiselivsmøte jeg hadde i hele 2018. Det eneste håndfaste etter møtet på Næringsministerens kontor var en reiseregning på knappe 5000 kroner.
Jeg lever for såvidt svært godt med den. Men jeg håpet at møtet bar bud om en ny tid fra regjeringskontorene. At det helt fra toppen i det politiske Norge skulle bli økt fokus og handling når det gjelder reiseliv.
Og at dette signalet ville spre seg nedover i partiene og ut til de lokale folkevalgte som er tettest på bedriftene, de ansatte og på turistene.

I stedet er det øredøvende stillhet over hele linja.

Millionkutt når det svir som mest

Og det er trist å innse at ministeren synes det er kjekt å opptre med artig caps under reiselivsprisutdelingen i Sentrum Scene, mens han synes det er mindre interessant å ta tak i de store linjene innen reiselivet. Til å ta lederrollen i garderoben.
Det er mange ting å ta tak i: Innovasjon Norge må gi reiseliv høyere prioritet og løfte det opp minst ett nivå i egne rekker, regjeringen må signalisere klar økonomisk støtte til prosjekt som kan utvikle nye reiselivsprodukt. Uten satsingen på de 18 Nasjonale Turistvegene så hadde disse fortsatt vært mer eller mindre kjedelige transportetapper på kryss og tvers i Norge. I dag er det produkt i verdensklasse. De har bevist at det går an å skape gull av gråstein. Men da kan man ikke kutte i budsjettene, når man i stedet må øke dem.
I løpet av de siste årene har kuttene i regionale utviklingsmidler vært på flere hundre millioner kroner, og det har rammet reiselivet hardt. Dårlig gjennomtenkte reduksjoner ser dessuten ut til å fortsette.

Ja til turistskatt

Og det er behov for flere slike store satsinger, for å avlaste pressområdene som har fått mye negativ reiselivsomtale de siste årene.
Å innføre «turistskatt/fellesgodefinanisering» er en selvfølge.
-Det vil føre til færre turister og hemme norsk reiselivsutvikling, hevder enkelte aktører.
For det første er det ikke noe som tyder på dét. Turister lar seg ikke skremme av en hundrelapp i Høykostnads-Norge. Dersom det allikevel skulle skje så er det helt perfekt.
Det vil føre til at vi får beholde de turistene som vil betale det det koster og vi slipper snyltere som ikke vil betale en tier for å bruke toalettet.
I stedet driter de bokstavelig talt i Norge, og det skaffer oss masse negativ omtale - og til slutt vil de som har mest penger reiser andre steder.

Mindre fest, mer jobbing

Reiselivs-Norge trenger ikke flere snorklippere og festtalere. Vi trenger ikke kaffemøter og løst prat heller. Vi trenger en minister som tør å ta upopulære avgjørelser fordi det er bra for naturen, for fastboende, for turistene og for alle som jobber med reiseliv.
Reiselivets hjemme-alene-fest er over. Nå må sjefen ta ordet og skape ro og trygghet i rekkene i garderoben.
Vi trenger en minister som slår i bordet og sier «nei» når 15 ordførere i Nord-Norge jobber målrettet for å få overta besøket fra cruiseskipene som forurenser mest.
Nå er det imidlertid ikke slik at «alle skal med». Produktene som forbruker mer enn de skaper må bort. Det samme må gjerrigknark-turistene.
Norge må få en reiselivsminister som kan vinne tillit i garderoben. For reiseliv er et lagspill. Og da nytter det ikke, som i dag, at spillerne løper i hver sin retning, når egentlig alle vil det samme: Løfte Norge opp og frem.
Gi landet en reiseminister som ikke mister garderoben.